Kraftbransjens virkelighetsfortåelse av Norges behov for mere fornybar kraft og mere kraftnett taper terreng. Nå er det nei til vindkraft hos mange, uten en lokal diskusjon en gang, og kjernekraft påstås å ha blitt mere populært en vannkraft. Bransjen er på mange måter blitt den store stygge profittjagende ulven. Hvordan havnet vi der og hvordan komme ut av dette uføret?
Kraftbransjen i Norge sliter med å møte stadig nye kunders behov for nett og kraft. Det vet vi.
En rekke rapporter ser inn i krystallkulen der vi fortelles at uten mere kraft og nett får vi høyere kraftpriser og at ny og gammel industri vil råtne på rot uten denne krafttilgangen.
Vi går rett og slett mot et kraftunderskudd der konsekvensen er at vi vil importere mere enn vi eksporterer. Vi vet det - men klarer vi å formidle dette?
I Distriktsenergi opplever vi at flertallet på Stortinget deler denne virkelighetsoppfatningen. Likevel får vi ingen samlende tilnærming fra Stortinget. Og underlig nok er noe av det mest samlende vi ser en felles front fra Rødt og Frp mot mange av de forslag som måtte komme fra sentrum av norsk politikk. Vi trenger å få opp farten, men hverken Stortinget eller konsesjonsmyndighetene ser ut til å ville sette virkemidler som fremmer dette målet. Vi jobber helst som før og det tar den tiden det tar.
Oppe i alt dette ser vi en økende grad av misstillit mot bransjens forståelse av hva vi trenger og at vi trenger å jobbe fort. Motvind tror ikke på denne "fortellingen" i sin iver etter å stoppe all vindkraft. Og mange "der ute" kjøper fortellingen om at dette behovet er skapt av kraftbransjen for å tjene mere penger. Det grønne skiftet er iscenesatt skulle man tro - og noen tror det. Sånn kan det ikke forsette.
Utfordringen vi vil ta i denne debatten er, hvordan kommunisere godt med andre enn oss selv og hvordan nå fram til folk flest?
Det å si nei til noe er også et valg med konsekvenser. Et nei er sjelden et valg til det bestående - det kan være et nei til framtiden.
Rullestoltilpasset lokale
Rullestoltilpasset WC
