Under årets Arendalsuka spør vi i Mesén hvilken rolle kunst i offentlige rom kan spille i sosial bærekraft?
Med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål 5 og 10 som omhandler henholdsvis mindre ulikhet og likestilling mellom kjønnene, arrangerer Mesén en samtale om hvordan kunst i offentlige rom kan bidra til å nå disse målene. Vi ønsker å løfte tematikk knyttet til sosial bærekraft, demokrati og ytring, og er nysgjerrige på hvilken måte dette blir viktig også i fremtiden? Hva kan vi lære av kunst i offentlige rom?
Flere av bærekraftsmålene fokuserer på mobilitet og samarbeid på tvers av landegrenser. I juni åpner Damien Ajavon utstillingen «Queer Utopia» i Rosenkrantz’ gate i Oslo, en offentlig visningsarena etablert av Mesén i 2017 med mål om å løfte frem kunstverk som fremmer ytringsfrihet og debatt. Ajavon, som er en fransk, Oslo-basert kunstner med afropeiske røtter, ønsker å bruke dette verket til å ta opp tematikk knyttet til skeivhet, seksuell frigjøring, identitet og multikulturalisme. Dette er temaer som fremdeles er befestet med fordommer og tabuer, og særlig er den offentlige debatten rundt kjønn og identitet svært polariserende og konfronterende. «Queer Utopia» slik det flommer av overskudd og glede, blir en motsats til denne type mistenkeliggjøring og polemikk. Før panelsamtalen blir det en innledning om dette kunstprosjektet ved Ajavon og kurator i Mesén.
Vi jobber for at kunsten kan være del av det offentlige ordskiftet og med å forme kulturpolitikken. Og vi ser aktivt etter hvilke muligheter som ligger i å bringe kunsten – med sine metoder og virkemidler – inn i dette arbeidet. Men mellom idé og ferdig verk, og ikke minst idet verket vies offentligheten, finnes det mange portvoktere. Hvordan skal vi sørge for at alle tar sin del av ansvaret for den sosiale bærekraften? Og hvordan kan vi sikre at vi får et mangfold av stemmer?
