Er regjeringens sikkerhetspolitikk oppdatert og relevant?
Sikkerhet defineres som det å være uten uakseptabel risiko. Det er vanlig å dele begrepet i tre nivåer: statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individsikkerhet, og det er vanlig å snakke om et utvidet sikkerhetsbegrep. Organisasjonen Folk og Forsvar sier det slik: «Etter Den kalde krigens slutt har man fristilt sikkerhetspolitikken fra kun å gjelde vern av eget territorium mot militære trusler fra andre stater. Konkret har dette kommet til uttrykk gjennom det utvidede sikkerhetsbegrep, der økonomisk, sosial, politisk og miljømessig utvikling har blitt inkludert.» Som erfart under koronapandemien, er det mer enn krig og terror som truer oss.
Sikkerhetspolitikk defineres som de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer. Vår egen regjering snevrer dette inn til kun å omfatte statssikkerheten i et avgrenset «security»-perspektiv: «Sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.»
Regjeringens definisjon er med andre ord svært smal og utelukkende. En mer moderne sikkerhetspolitikk handler om å redusere uakseptabel systemisk risiko av enhver art mot staten, samfunnet og enkeltindividet. Med systemisk menes å indikere at det er grenser for hvor dypt i umotiverte tilfeldigheter sikkerhetspolitikken bør bevege seg. Uansett, i vår tid må sikkerhet erkjennes som et relativt bredt kontinuum på tvers av sektorer og byråkratiske ansvarsområder.
Nato er uten tvil viktigst for Norges suverenitet og territorielle integritet, men den politiske handlefriheten og vår sikkerhet er under et mye bredere press. Regjeringen kan ikke definere seg vekk fra at det kun er EU som tilbyr relevante overnasjonale virkemidler og løsninger på mange av samtidens utfordringer.
Europabevegelsen inviterer til en panelsamtale med dette som bakteppe.
I panelet møter du:
Samtalen ledes av Knut André Sande, nestleder i Europabevegelsen.
