Trues den norske samfunnsmodellen av at stadig større grupper står utenfor arbeidslivet?

Historisk har det norske samfunnet vært preget av høy sysselsetting og lavt konfliktnivå. Vi ser imidlertid en tendens til at store grupper mennesker faller utenfor arbeidslivet. Tall fra NAV viser at i 2023 var hver femte nordmann i alderen 20 til 66 år utenfor arbeid, noe som utgjør 660 000 mennesker.

Hva er de samfunnsmessige konsekvensene av et arbeidsliv som ikke klarer å inkludere mennesker i meningsfylt arbeid? Ser vi tendenser til samme utvikling i Norge som i land som USA, Frankrike og Sverige, hvor utenforskap fører til alvorlig polarisering og konflikt? Hva er kostnaden for dette? Tar arbeidsgivere et selvstendig ansvar for at grupper inkluderes, eller overlates dette ansvaret kun til det offentlige? Må offentlige myndigheter og arbeidsgivere samarbeide på helt nye måter?