I EU er fagbevegelsen i ferd med å lykkes med å få tariffavtale i offentlige anbud høyt på den politiske agendaen. Her i Norge går det tregt i kommuner og fylkeskommuner med å kreve at de som vinner offentlige anbud skal ha tariffavtaler. Lokale byråkrater gjemmer seg bak EØS-avtalen og hevder de er redd for juridiske problemer. Samtidig taper seriøse arbeidsgivere med tariffavtale stadig oftere i kampen mot bedrifter som skviser ansattes lønns- og arbeidsvilkår.
Trøndelag fylkeskommune er et modig unntak, hvor man siden 2021 har krevd tariffavtale av sine veientreprenører. De har så langt ikke kommet i ESAs juridiske søkelys.
Vi spør:
Hvilket handlingsrom har vi egentlig i EØS-avtalen?
Hvorfor er ikke krav om tariffavtale en del av regjeringens Norgesmodell?
Og er det faktisk EU som til slutt skal ordne opp for det organiserte arbeidslivet i Norge?