Det blir ofte sagt at vi ikke kan leve av klippe håret til hverandre.
Men vi kan vel ikke leve av å smelte jern til hverandre heller?
Jakten på «det nye industrieventyret» er en hellig gral i norsk politikk, og industrien har egne omstillingsmidler, utviklingsmidler, subsidieringsordninger og utslippsregler. Men det er ingen naturlov at staten skal dele risikoen med alle som har en drøm om å skape en industriell månelanding. Heller ikke at industrien skal inneha en særstilling i norsk politikk.
Folk flest jobber i handels- og tjenestenæringene. Faktisk er hele 1,4 millioner nordmenn sysselsatt med å jobbe i butikk, vaske gulv, pleie eldre og utvikle morgendagens dataspill. Likevel er det ikke disse næringene trekkes frem i politiske festtaler, eller som tildeles enorme pengepotter over statsbudsjettet. Kanskje det er på tide at vi investerer litt mer i de næringene hvor de fleste av oss jobber?