Det ble bråk da helseministeren sa at vi selv må ta et større ansvar for egen alderdom. Samtidig blir det mer og mer tydelig at folks forventninger til helsetjenesten ikke samsvarer med tilgjengelige ressurser, verken nå eller i fremtiden. Nye behandlingsmetoder og medisinske fremskritt kan gi bedre liv og økt levetid ved alvorlige og livstruende tilstander, men til en høy pris. Helsepersonell er allerede nå en knapphetsressurs og deres tid er dyrbar. Mulighetene og ønskene overstiger rett og slett ressursene, og den offentlige helsetjenesten kan ikke fortsette å vokse som svar på dette.
Hvis vi skal unngå fremtidig kollaps må det gjøres tøffe prioriteringer. Men hvem skal prioriteres opp og hvem skal prioriteres ned, og hvorfor? Prioritering i helsetjenesten skal gjøres etter kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet, men er kriteriene til hjelp, og blir de i det hele tatt brukt? Kan vi sette en standard for hva som er «godt nok» i den offentlige helsetjenesten, vel vitende om at det finnes behandlingsmuligheter utenfor det offentlige for de som har råd til å betale for det? Hva skal helsetjenesten ta ansvar for, og hva må enkeltindivider selv ta ansvar for? Og tusenkronersspørsmålet: Hva skal den offentlige helsetjenesten slutte å gjøre?
Rullestoltilpasset lokale
