Likhet og likestilling beskrives som sentrale verdier i Norge, og som et bærende prinsipp for velferdstaten. I realiteten er det et begrenset gode. Funksjonshemmede stenges ute fra samfunns- og sosialt liv, og i størst grad utestenges de med intellektuelle funksjonshemminger.
Det gis ikke lik tilgang til utdanning, arbeid, fritid eller selvstendig liv i eget hjem. Institusjonaliseringen øker, og tjenester blir i større grad kollektive og standardiserte.
I formålsparagraften til loven om kommunale helse- og omsorgstjenester, heter det blant annet at tjenestene skal bidra til mestring, likestilling, likeverd, en aktiv og meningsfylt tilværelse, og at alle skal kunne leve og bo selvstending. I praksis oppfylles sjelden formålet med loven.
BPA er et likestillingsverktøy og en rettighet som er ujevnt fordelt i befolkningen, og ekstra vanskelig tilgjengelig for personer med intellektuelle funksjonshemminger. Erfaringer viser at de som har BPA lever mer likestilte liv enn andre.
Hvorfor lykkes ikke det norske samfunnet med å gi innbyggere med funksjonshemming tilgang til de samme rettighetene og mulighetene som andre?
Er det manglende vilje, økonomisk motivert, eller rett og slett dårlige holdninger som gjør at funksjonshemmede utestenges?
Hva kan ordinære tjenester lære av BPA-ordningen?
Kan inkorporering av CRPD i norsk lov medføre en reell endring når det gjelder likestillingsspørsmål?
JAG inviterer politikere og personer med engasjement og interesse for disse og andre spørsmål til verdidebatt.
Rullestoltilpasset lokale
