Barnevern - Å sikre at de unge som trenger det mest, får mest - Et nasjonalt krevende ansvar.

I 2017 kom Nordlandsforskningen med det nedslående funnet at "De som trenger det mest, får minst. (Det nye barnevernet 2017). Noen år etter kom NOU 2017/12, Svikt og svik, som også avdekket offentlig svikt i oppfølging av unge som er utsatt for seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt. Barnevernets samfunnsoppdrag er å sikre disse unge utviklingsstøttende omsorg.

I år kom helsetilsynet med en oppsummering av tilsyn ved barneverninsitusjoner. Denne viser at kompleksiteten i barns utfordringer og behov øker, institusjonene strekker seg langt, men det er stadig en utfordring med gode nok tilbud til de unge som strever mest. Bufetat øst har varslet at behovet for plasser har økt over 40% de første mnd, og kapasiteten i regionene er allerede sprengt. I Solhaugen merker vi også økte forespørsler om tiltak til unge med voldsomme smerteuttrykk.

De unge og nettverket forteller at de over lengre tid har forsøkt å få hjelp, men opplever lite forståelse og hjelp på veien. Barneombudet løfter frem at flere barn opplever at de må rope før innstanser setter i gang tiltak.

Oppvekstreformen og ny barnevernslov har forebyggende arbeid og tiltak på lavest mulig nivå med barns beste og medvirkning som målsetning. Vi heier på dette, men er samtidig bekymret for at unge som trenger det mest, får for lite fokus og prioriteres for lavt. Selv om vi tror på endringene som kommer, vil det i fremtiden fremdeles være unge med store smerteuttrykk som systemene ikke har fanget opp på veien, eller der systemene ikke har gitt hjelp som virker.

Vi tar den nødvendige samtalen med en målsetning om at politikere og fagfeltet fremdeles prioriterer å satse på kjernebarnevernets viktigste samfunnsoppdrag, "å gi hjelp til de som trenger det aller mest." 

Hvem er de som trenger det mest?

Hvordan kan det være sånn at det over tid ser ut som de som trenger det mest, får minst?

Hva skal til for å sikre disse unge og familienene deres hjelp på veien?

Hvordan kan og hva skal til for at barnevernsfeltet kan sikre at de unge som trenger det mest, får mest?

Hva er samfunnskostnaden hvis de som fortjener det mest, får minst?