Er sertifiseringer eneste vei til bærekraftig handel?

Som forbruker eller innkjøper vil vi ha enkle løsninger for å gjøre mest mulig bærekraftige valg. I Norge har vi fått den nye åpenhetsloven og det er ofte et stort fokus på sertifiseringer som en minimumsløsning. Kjøper du sertifiserte produkter har du handlet bærekraftig, tenker mange. Men er det så enkelt?

I denne debatten drøfter vi fordeler og utfordringer med sertifiseringer og revisjoner, men enda viktigere; hva bør vi i praksis gjøre for å sikre at hele verdikjeden, inkludert fattige småprodusenter, får anstendige arbeidsforhold? Og hvordan kan etisk bevisste forbrukere vite at de tar de rette bærekraftige kjøpsvalgene?

Spørsmålene vi stiller er blant annet:

• Hvordan sikrer vi at sertifisering ikke blir minimumsordninger, men et bidrag til kontinuerlig forbedring og bærekraftig forretningspraksis?
• Sertifiseringsordninger er ofte for dyrt for mange småbønder, så hvordan kan offentlige og private innkjøpere sørge for en mer helhetlig tilnærming, enn å kun bruke sertifisering som et krav i innkjøp?
• Hvordan kan småprodusenter, slik som eksempelvis kaffebønder i Etiopia, få ta del i økede markedsmuligheter?
• Hvordan kan etisk bevisste forbrukere vite at de tar de rette bærekraftige kjøpsvalgene?

Velkommen til debatt!