Hvitvaskingsparadokset: Personvern eller økonomisk kriminalitet – hva velger vi?

Hvitvaskingsparadokset: Vi har det strengeste regelverket noensinne men effektene er små. Den økonomiske kriminaliteten i Norge utgjør over 100 milliarder hvert år men bare mindre beløp blir avslørt. Vi trenger mye mer data for å avsløre sporene fra kriminelle handlinger som våpen- og narkotikahandel og menneskesmugling. Men dette utfordrer vår tradisjonelle forståelse av personvern. Så spørsmålet er: skal vi la kriminaliteten fortsette eller skal vi dele mye mer data enn før. Og finnes det i det hele tatt en gylden middelvei for hensynet mellom kriminalitetsbekjempelse og personvern? 

Hvitvaskingsloven er skjerpet og med sine 54 paragrafer er den meget omfattende. Siden 2018 har bankene mer enn doblet antall varsler til Økokrim til over 11.000 mistenkelige transaksjoner. Hvitvasking foretas gjennom flere ledd og over landegrenser. Det private næringsliv bruker stadig mer ressurser på å unngå bøter ved manglende overholdelse. 

• Er banker og andre rapporteringspliktige i ferd med å overta en politioppgave?
• Er det en ubalanse i hvor mye ressurser banker og andre rapporteringspliktige setter inn på kriminalitetsbekjempelse, sett i forhold til myndighetenes egen ressursinnsats?
• Er vi blitt mer opptatt av å etterleve regelverket enn å avdekke svindel slik at vi  unngår bøter?
• Hvorfor er ikke disse kontrollene digitalisert og automatisert basert på tilgjengelige data?
• Bør bankene ta et større ansvar på vegne av sine kunder slik at mindre bedrifter ikke må benytte ressurser på et så omfattende regelverk?
• Hvorfor kan ikke skjønn tilegges større vekt i vurderingene?