Er erstatning (alltid) svaret på rettsstatens utfordringer?

Når rettsstaten feiler, er samfunnets krav at det gis oppreisning til de som er rammet. Noen har blitt urettmessig straffeforfulgt og andre har måttet lide fordi staten ikke har klart å beskytte dem mot overgrep. Atter andre kan ha “falt mellom to stoler” eller til og med opplevd kritikkverdig håndtering fra myndighetene.  

Statens ansvar for å sikre barn trygge oppvekstsvilkår og forhindre og forebygge voldsforbrytelser står i en særstilling. Voldsforbrytelser representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og krenker dermed de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn. Der samfunnet ikke lykkes i å forhindre slike forbrytelser eller svikter på annet vis, fremstår erstatning fra staten som den nest beste reaksjonen. Men er penger (fortsatt) alltid svaret? Eller er det andre og mer treffsikre måter å møte disse utfordringene på? Hva vet vi egentlig om effekten av oppreisningserstatning? Og henger rettsstaten med i samfunnsutviklingen hva gjelder forventninger om kompensasjon der staten har trådt feil? Der penger tidligere var den eneste “effective remedy” - er det i dag andre og bedre måter å hjelpe den som har lidt urett?