Etterlysning - Savnet i Norge! - Hvor er de 10 000 menneskene som har rett på BPA?

1.januar 2015 ble BPA rettighetsfestet i pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet med BPA - brukerstyrt personlig assistanse, er å gi personer med stort hjelpebehov større frihet til å styre den praktiske assistansen de trenger i hverdagen selv.   

I lovforslaget som helse- og omsorgsminister Bent Høie sendte til Stortinget i 2014 lå det en beregning på at det var 14.500 som ble omfattet av rettigheten. Dette tallet inkluderer blant annet en beregning fra NAV som talte 6.800 barn med forhøyet hjelpestønad som følge av særlig stor pleietyngde, i de to høyeste satskategoriene. 6.800 barn!  

I 2015 fryktet kommunene at det skulle bli en stor søkemasse, som førte til at det ble innført noen begrensninger på rettigheten. De som trengte det mest skulle få først. Men søkemassen uteble.  

• Året før ordningen startet, i 2014, var det 3.014 som fikk BPA totalt i Norge.
• I 2016, året etter rettighetsfestingen økte det kun til 3.315 vedtakseiere.

Allerede i 2017 fremmet derfor FrP forslaget om å lempe på kravene for at flere skal få rettighet til BPA, men ordningen begrenses fortsatt opp til 67 år og et omfattende hjelpebehov må ligge til grunn. I dag, 8 år etter er det kun 3.969 personer som får organisert vedtakene sine som BPA. Dette utgjør en økning på knappe 1.000 de siste åtte årene og i følge tilstandsrapporten til ULOBA 2021 utgjør dette kun 614 barn. Hvorfor er ikke dette tallet høyere? Hvor er de som trenger BPA?  

Vi mener det er alvorlig at såpass få får BPA. Det er mange familier som har krevende hverdager pga. meromsorg og pleiebehov. Det er rett og slett for mange. Dette har en kostnad for enkeltfamiliene, enkeltmennesker og for samfunnet pga. redusert livskvalitet, følgeskadene av slitasje og manglende samfunnsdeltakelse av nærstående.   

Vi inviterer til debatt for å prøve å forstå hva som kan være årsaken til at ikke alle som var tiltenkt tjenesten får BPA, og stiller i den anledning spørsmålene:

• Er det politisk motvilje det handler om..?
• Er det mangel på kunnskap i kommunene som gjør at ikke flere får informasjon og tilbud?
• Er det språkbarrierer som gjør at vi ikke når ut?
• BPA er ansett som positivt ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Hvorfor møter så mange som ønsker seg BPA motstand når de søker? Og hvorfor får såpass mange avslag?
• Hvert år siden 2015 har statsforvalterne omgjort mellom 39 og 46 prosent av alle klager på BPA-vedtak og i 2021 omgjorde Statsforvalterne et rekordhøyt antall kommunale BPA-vedtak. Hvorfor får kommunene fortsette å forvalte denne ressurskrevende praksisen og gjøre sårbare grupper til kasteballer i et byråkratisk dokumentasjonsvelde? 

VELKOMMEN TIL DEBATT!