Energimerking av eldre bygg og kirker – symbolpolitikk eller reell utslippsreduksjon?

EU vil at alle bygg, både nye og gamle, skal være klimanøytrale innen 2050. I forslaget til nytt bygningsenergidirektiv stilles skjerpede krav til energimerking: Boliger skal ha minimum energiklasse E innen 2030 og D innen 2033, mens næringsbygg og offentlige bygg skal oppnå E allerede i 2027 og D i 2030.

Dette vil antakelig føre til at investeringer i eksisterende bygg dreies mot kostbare og omfattende enøktiltak, i stedet for systematisk vedlikehold og enkle, tilpassede enøktiltak.

Energimerkingen ser kun på energibruk i drift, og ikke på CO2-utslippene som bygg genererer i hele livsløpet, ved produksjon og transport av materialer, bygging, og riving. Samtidig vet vi at energibruk er skyld i bare 11 prosent av utslippene fra bygg og anlegg i Norge, mens produksjon av byggevarer dominerer med sine 54 prosent (Bae 2019, Asplan Viak).

I forslaget fra EU heter det at bygninger av historisk interesse kan unntas, men her er det opp til det enkelte land å definere unntakene.

Hva mener regjeringspartiene om energimerking av eldre bygninger og kirker, særlig de som har kulturhistorisk verdi? Skal disse unntas fra ordningen eller underlegges det samme regimet som nyere bygg?