Forskningspolitikken er rigget slik at næringsliv og i økende grad offentlig sektor tar en stadig mer aktiv rolle i forskning og innovasjon. Men burde vanlige folk også gjøre det?
For å skape mer legitimitet for forsknings- og innovasjonsagendaer, kanskje særlig knyttet til komplekse utfordringer som for eksempel klimaendringer og biologisk mangfold, kan man hevde at vanlige folk må føle nærhet til forskningen - slik at forskningen hjelper til å løse problemer som de (vi alle) føler på kroppen. Slik nærhet kan oppstå ved at forskningen åpner opp og inviterer folk inn.
Noen forskningspolitiske tendenser går i denne retningen. Også FNs bærekraftsmål, og spesielt mål 17 om partnerskap, viser behov for brede samarbeid i all politikk.
På den annen side kan man hevde at vanlige folk ikke har kompetansen som skal til for å involvere seg i forskning og innovasjon, og forskerne har mer enn nok å gjøre med kunnskapsproduksjon om de ikke også skal bruke tid på å snakke med vanlige folk. Man kan hevde at forskningen er nærmest «anti-folkelig» i sin natur; hva er risikoen for forskningen når folk snakker tilbake?
Folkelig involvering er ikke bredt implementert i forskningen i Norge, slik det er i Europa. Burde det være det? Og i så fall; hvordan involverer vi vanlige folk i Norge i enda bredere partnerskap rundt forskning og innovasjon – utover at de bidrar med å samle data? Vil mer folkelig involvering bidra til å synliggjøre verdien av forskning i Norge?
Med dette arrangementet ønsker vi en forskningspolitisk diskusjon om veien videre for folkelig involvering i forskning i Norge.
Arrangementet består av innledninger og paneldiskusjon og programmet er fortsatt under utvikling.
