- Ingen barn skal lenger tåle å leve med vold eller overgrep, vedtok bystyret i Kristiansand i sin Nullvisjon i fjor. - Jeg håper ikke barna tror dem, for alle vet at dette er et løfte politikerne ikke kan holde, skrev kulturredaktør i Fædrelandsvennen Karen Blågestad like etter vedtaket. Akkurat her, mellom avmakt og håp, er det kampen for volds- og overgrepsutsatte barn og ungdom står. En av fem opplever vold og/eller overgrep i barndommen ifølge BUFDIR. 56% av dem forteller det aldri til noen. Vi snakker om den mest alvorlige pandemien i vår tid, og vi har enda ikke funnet en vaksine som hjelper.
«Hver gang jeg forteller, blir alt bare verre», sier et av barna som har forsøk å få hjelp. Grundige gjennomganger av feltets arbeid, som Regjeringens egen «Svikt og svik»-rapport og Statsforvalterens siste gjennomgang av barnevernstjenester, viser at selv kongelige resolusjoner og all verdens politiske vedtak ikke er nok. På den ene siden sitter mennesker som virkelig vil hjelpe. På den andre siden sitter barna som ikke får hjelp. Hva er det som gjør at vi ikke får det til?
I denne samtalen vil vi utforske hva som skjer når grunnleggende menneskerettigheter krasjer. Hva kan vi gjøre når et barns rett til beskyttelse krasjer med en voksens rett til at tvilen alltid skal komme tiltalte til gode? Hvordan kan vi som samfunn beskytte sårbare barn samtidig som rettssikkerheten til voksne ivaretas? Når sporet vi har fulgt ikke fører frem, kan det være vi må tenke helt nytt?
Ann-Kristin Olsen, leder av utvalget bak rapporten "Svikt og svik", innleder før vi får panelsamtale.
Rullestoltilpasset lokale
