Andre land har implementert kvalifikasjoner i sine nasjonale kvalifikasjonsrammeverk. Men så er altså ikke tilfelle i Norge., og her henger vi etter resten av Europa. Egentlig litt pinlig, i en tid der mange politikere og fagmiljøer advarer mot en for sterk akademisering i samfunnet og hyller en sterkere kobling mellom utdanning og arbeidsliv. Kvalifisering, livslang læring og kompetansebehov er stikkord for den norske debatten.
Kvalifikasjonsrammeverket skal bidra til å fremme mobilitet av studenter og arbeidstakere, ved at det blir lettere for den enkelte å vise til hvilke kvalifikasjoner de har, både nasjonalt og i andre land. Samtidig skal rammeverket gjøre det enklere for arbeidsgivere å forstå profilen, innholdet og relevansen av den enkeltes kvalifikasjoner i arbeidsmarkedet. Samt at det skal legge til rette for livslang læring. Men hvorfor har vi i Norge et rammeverk som kun inneholder utdanninger, mens kvalifikasjoner, formelle og uformelle, er holdt utenfor?
Europakommisjonen kom i 2017 med reviderte anbefalinger knyttet til EQF (European Qualifications Framework) hvor de anbefalte at læringsutbytte kan oppnås på ulike måter i formelle, ikke-formelle eller uformelle miljøer, i en nasjonal og internasjonal kontekst. I årene etter har det vært en dreining mot at land i større grad inkluderer flere kvalifikasjoner i sine nasjonale rammeverk. Siste kartlegging viser at mer enn 20 land har inkludert formelle kvalifikasjoner, deriblant mesterkvalifikasjonen og ikke-formelle kvalifikasjoner i sine nasjonale rammeverk.
Vi tar debatten om hvorfor er vi så på etterskudd i utviklingen av vårt nasjonale kvalifikasjonsrammeverk (NKR), hva det betyr for rekruttering til yrkesfag og hvordan det påvirker kompetansegapet som stadig blir større.
