Nå må alle ha oversikt over utslipp, energibruk og underleverandørers forhold til likestilling og menneskerettigheter.
Er norsk næringsliv klart for at bærekraft går fra festtaler til regnskapsbøker og anbudsdokumenter?
Konsulenteselskaper ansetter i fleng for å leie ut til alle som ikke har egen bærekraftkompetanse, og man er bærekraftekspert i den lille bedriften/revisorselskapet etter et kveldskurs.
Hvilken effekt har dette egentlig?
Hva er bedriftenes motivasjon - Hva er gulroten og hva er pisken?
Er det dette som er svaret på forbruker-forventningene om bevis for bærekraftmerking og prat?
Kommer det tidsnok? Er det regelverk eller innkjøpsmakt som har mest å si?
Hvor skal man starte og hva gjør man om man går på en smell?
