Det er en global økende bevissthet om bistandens rolle i å opprettholde et foreldet maktpolitisk system mellom rike og fattige land. Er det slik at norske organisasjoner, gjennom vår politiske og økonomiske kapital, språk og nettverk, sitter med definisjonsmakten over hva fattige mennesker trenger, hvordan deres samfunn må endre seg og hvem som er de riktige endringsagentene?
Strategiene for hva som er viktig for fattige mennesker legges i Norge og andre «donorland». Vi vet hva som er best, og tilpasser egne politiske prioriteringer. Samtidig som vi snakker om å endre strukturer og utfordre makt, har vi klare kriterier for hva vi mener er riktig å støtte og hvordan støtten skal innrettes. På den ene siden er vi ansvarlig for de økonomiske bidragene vi samler inn. Bildet som tegner seg er at uten at vi følger nøye med, er risikoen for korrupsjon stor. På den annen side snakker vi om partnerskap og lokalt eierskap. Er dette bare semantikk eller er det mulig å fri oss fra kontrollen og behovet for å definere andre menneskers behov og løsninger? Og er det i det hele tatt mulig å bidra til systemiske endringer gjennom bistanden, eller må vi bare innse at det vi kan gjøre er å flikke på symptomene av ulikhet og utenforskap? Og så blir det store spørsmålet; blir vi noen gang klare til å la pengestrømmen fra bistanden hopper over et par ledd uten vår innblanding og kontroll?
Bli med på debatten.
Du vil møte forskere, aktivister og beslutningstakere fra fattige og rike land. Navnene kommer!
