Fritidsklubber og ungdomshus er en av få kommunale tjenester som ikke er lovpålagt.
Allikevel står det i FNs barnekonvensjon at alle barn har rett til fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.
Vi har en fritidserklæring, som både regjeringen, KS og mange frivillige organisasjoner har signert på, men fritidstilbudet er allikevel svært sprikende rundt om i landet.
Samtidig vet vi at barn og unge er mer ensomme nå enn noen gang før. Mange tilbringer mye tid alene og de sliter med å finne, eller de har rett og slett ikke tilgang til, åpne og inkluderende møteplasser hvor de kan drive med noe de liker og hvor de kan være seg selv.
Hvorfor har vi ikke klart å lovfeste retten til fritidsklubber og ungdomshus?
Hvorfor gjør vi ikke mer for å forebygge psykisk uhelse og ensomhet blant unge, ved for eksempel å lovfeste fritidsklubber og ungdomshus i kommunene?
Og hva skal egentlig til for å klare å snu den nedadgående trenden innen psykisk helse og ensomhet hos barn og unge vi nå har sett over flere år?