For syk til å være i fengsel, for frisk for psykiatrien

Mer enn ni av ti innsatte i norske fengsler viser tegn på en personlighetsforstyrrelse eller en psykisk lidelse, viser forskning. Alvorlighetsgraden kan variere, men det er ingen tvil om at forekomsten av psykiske lidelser er vesentlig høyere enn i befolkningen ellers. Personer med aktive psykoser eller som er en alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, skal ikke være i fengsel, men overføres til døgnbehandling i psykisk helsevern.

Norske fengsler drives i samarbeid med velferdsetatene, noe som betyr at ulike instanser i samfunnet leverer tjenester til innsatte i fengslene, på samme måte som til befolkningen for øvrig. Dette gjelder også helsetjenester. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at de eksterne samarbeidspartnere skal få utført oppdraget på best mulig måte. 

I en ny rapport som Senter for omsorgsforskning øst har gjort på oppdrag fra Kriminalomsorgsdirektoratet, og i samarbeid med Helsedirektoratet, går det blant annet frem følgende: 

• Både helse- og omsorgstjenesten og fengslene rapporterer om at innsatte har mer omfattende psykiske lidelser, somatiske sykdommer, funksjonsnedsettelser og aldersrelaterte lidelser nå enn for 10-15 år siden.

• Så vel helse- og omsorgstjenesten som fengslene rapporterer at enkelte innsatte har for store psykiske og somatiske problemer til å være i fengsel.

• Når fengselshelsetjenesten ikke er til stede på kvelder og i helger, rapporterer ansatte i kriminalomsorgen at de må gjøre typiske helseoppgaver som å skifte bleier, stomiposer, urinposer og stell med hudkontakt. Som følge av helsetjenestens lovpålagte taushetsplikt, må fengselsansatte ofte utføre helseoppgavene uten informasjon om hvilke helseproblemer de innsatte har. Fengselsansatte mangler også kompetanse til å gjøre helseoppgaver.

Vi tar debatten om hvorfor partene i forvaltningssamarbeidet ikke lykkes bedre i sitt felles oppdrag, og hva som kan og bør gjøres for at psykisk syke blir bedre tatt vare på i fengsel. 

Blant spørsmålene som søkes besvart er: 

Hvilke konsekvenser har dette for den enkelte innsatte, for straffegjennomføring - og for samfunnet? Hvem har ansvaret for å sikre at innsatte får tilstrekkelig omsorg og helsehjelp? 

Hvorfor faller innsatte mellom to stoler, når de blir vurdert å være for syke for å være i fengsel, men for friske for å bli tatt inn i psykiatrien? Og er det i det hele tatt mulig å drive endringsarbeid i fengsel når de innsattes omsorgsbehov og psykiske lidelser stadig øker?