De siste 15 årene har det felleseuropeiske arbeidsmarkedet langt på vei visket ut landegrensene. Samtidig hører vi stadig om behovet for arbeidskraft innen samfunnskritiske funksjoner. Hvem og hvor mange vil det være behov for i årene som kommer for at Norge skal kunne utvikle industri, innovasjon og velferdstjenester?
Rettferdigheten som burde følge av retten til fri bevegelse er samtidig tydelig utfordret av sosial dumping, urettferdige arbeidsforhold og tidvis begrensede rettigheter til velferdstjenester. Vi i Caritas møter også mange innvandrere som ikke får brukt sin medbrakte kompetanse. Hvordan kan vi sikre verdige arbeidsforhold, og hvordan kan vi bedre benytte oss av kompetansen vi allerede har?