Større rom for menneskeverd

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter er ett av syv freds- og menneskerettighetssentre i Norge. Senteret er både et minnested og et fremtidsrettet forsknings- og formidlingssenter med nasjonalt nedslagsfelt. Gjennom denne timen vil ARKIVETs direktør Kristine Storsletten Sødal sammen med forskere tilknyttet ARKIVET, utforske hvordan vi som samfunn kan skape større rom for menneskeverd. For som Nordahl Grieg skriver: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. 

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter holder til i Vesterveien 4 rett utenfor Kristiansand sentrum, i det som under andre verdenskrig var Gestapos hovedkvarter på Sørlandet. Fra 1942 til 1945 fungerte bygningen som politistasjon for det tyske sikkerhetspolitiet. Det ble innredet celler og torturkammer i det som tidligere hadde vært et statsarkiv. Mange ble utsatt for brutale forhør og tortur. 

Under krigen ble bygningen kjent som "skrekkens hus" og "torturens høyborg", men ARKIVET var også motets høyborg. At et torturkammer kan bli et fredssenter, viser oss at endring er mulig. I dag er ARKIVET et minnested over det som fant sted her i krigsårene, og de menn og kvinner som mistet livet i kampen for et fritt land. Senterets virkeområder i dag er forskning, formidling, dokumentasjon og undervisning.

ARKIVET har et viktig todelt oppdrag: å formidle okkupasjons- og krigshistorien, og å drive fremtidsrettet fredsarbeid gjennom både forskning, dokumentasjon, undervisning og formidlingsarbeid. Å formidle verdien av frihet, demokrati og mangfold, og jobbe for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, er en viktig del av dette oppdraget. 

I sommer markerte Norge at det har gått 10 år siden 22. juli. 10. august var det to år siden terrorangrepet i Bærum. Sammen danner de to terrorangrepene bakteppet for denne samtalen, som har fått overskriften "Større rom for menneskeverd".

For hvordan skal vi egentlig prate om det som har skjedd? Hva skal vi lære, og hva skjer etterhvert som tiden går - når vi får det på avstand og den nasjonale enigheten slår sprekker og nye perspektiver kommer til overflaten?

Hvordan skapes utenforskap, hvilke rolle spiller det vi lytter og forstår? Og hvem er det egentlig som sitter med hvilket ansvar når terroren har rammet et samfunn?