Aldri før i verdenshistorien har en vaksine blitt utviklet så raskt som under covid-19-pandemien. Samtidig ser vi en katastrofal fordeling: De rike landene har røsket til seg nesten alle vaksinene, mens de fattige landene havnet bakerst i køen – igjen. I rike land har over 50 prosent fått minst én dose, mens kun 1,3 prosent i fattige land har fått minst ett vaksinestikk. Over 4,3 millioner mennesker har mistet livet til viruset.*
Norge er et av de aller rikeste landene og har hatt en nøkkelrolle i pandemiresponsen internasjonalt, men har vi egentlig vært solidariske? Burde ikke Norge ha gjort langt mer for at helsearbeidere og sårbare mennesker i fattige land kunne blitt vaksinert før unge, friske mennesker her til lands?
Gjennom pandemien har myndighetene verden over latt et knippe legemiddelselskaper sitte på nesten all makt, selv om skattebetalerne har vært med på å finansiere store deler av vaksineutviklingen.
Hva kunne ha vært gjort for å hindre den store vaksinekrigen og den urettferdige fordelingen, der landene har kjempet for å skaffe vaksiner til seg selv?
Og hva må gjøres nå?
Og hvordan kan vi ruste oss for å øke tilgangen til vaksiner, medisiner og annet utstyr under neste pandemi?
Vi tar debatten med legemiddelindustrien, som anklages for å sette penger foran liv og helse, og med politikere, som anklages for å gjøre for lite.
* Per 4. august 2021.
Rullestoltilpasset lokale
Rullestoltilpasset WC
