Hvordan kan bistandsbransjen bygge organisasjonsstrukturer og systemer som er transparent, og som reagerer raskt og effektivt når noe galt oppdages?
Enhver utviklingsorganisasjons’ store mareritt er at de menneskene vi er til for å bistå og beskytte, utsettes for grove krenkelser - og at midlene vi forvalter misbrukes.
Korrupsjon, maktmisbruk og overgrep undergraver tilliten norsk bistand er tuftet på.
Bistandsbransjen opererer ofte i høyrisikosoner der korrupsjon, utnytting og fattigdom henger tett sammen. Vi jobber innenfor et til tider uoversiktlig system med partnere og partneres partnere? Dessuten, spennet i maktbalansen mellom «giver og mottaker» er ofte altfor stor. For en bekymret varsler kan det bety å risikere jobben som han/hun er helt avhengig av. Vi opererer også i land der synet på hva et barn skal måtte tåle, eller hva korrupsjon er, tenkes om ganske annerledes enn hva vi er vant med.
Få tør å snakke om at om dette kan skje i «egne hus». Kanskje fordi vi frykter at bistandsmotstandere får blod på tann, eller at vi er redde for å miste tillit, inntekter og støtte vi sårt trenger for å kunne bistå flere. Dette kan føre til en hysj-kultur.
Er bransjen så godt drillet i å levere suksesshistorier at vi ikke tør snakke om utfordringene? Eller ligger problemet først og fremst i manglende moralsk lederskap?
SOS-barnebyer har nylig erfart at tausheten og mangel på åpenhet kan gå ut over de vi ønsker å hjelpe. Vi ønsker å dele erfaringer og bidra til bevegelse i kampen for å strupe ukultur og maktmisbruk og å sørge for velfungerende varslingsrutiner slik at mennesker i sårbare livssituasjoner skal være trygge.
Registrere QR-kode + vise legitimasjon ved inngang.
