Covid-19 pandemien har rammet verden og lokalsamfunn ulikt. Verdens håndtering av krisen har forsterker disse ulikhetene. Forskning, utvikling og produksjon av vaksiner skjer i de rike og mektige landene, og det er i disse landene vaksineringen har kommet lengst.
Verdens helseorganisasjon gjentar i sine daglige oppdateringer at det er god pandemihåndtering å sikre at smitte avskjæres så mange steder som mulig for å hindre at viruset muterer til former som vaksinene ikke virker like godt mot. Likevel har stater inngått bilaterale avtaler med vaksineprodusenter og underminert COVAX, det internasjonale samarbeidet for rettferdig fordeling av vaksiner ledet av Norge.
Det blir ikke produsert nok vaksiner. President Biden har annonsert at han vil støtte et midlertidig unntak av patentretthetene i WHO sitt TRIPs råd så lenge pandemien pågår. Det gjenstår å se om dette vil føre frem i WTO og om vaksinene vil nå ut til helsearbeidere og sårbare grupper i alle land innen rimelig tid.
Nå tar stater til orde for en FN-konvensjon for pandemihåndtering slik at global helseinnsats skal kunne planlegges med klarere forpliktelser til internasjonalt samarbeid, privat sektor og staters ansvar.
Hvordan har vi i Norge balansert det å bidra internasjonalt samtidig som vi har beskyttet egne innbyggere?